Hvorfor er det viktigere å ha uendelig mange valg, enn å ta noen av dem? Husk, å ikke velge er også et valg...
55. Bærekraftig utvikling?
Herr og fru Andersen innså at situasjonen var alvorlig. Bondegården
ga god avkastning, men bygningene gikk sakte men sikkert i oppløsning.
Tungt maskineri skapte ødeleggende vibrasjoner. Fortsatte de på
samme måten, ville alt sammen om fem år være så
falleferdig at de måtte forlate gården. De hadde ikke råd
til nybygg eller reparasjoner. Men de var fast bestemt på å
gi gården videre til barna. Derfor bestemte de seg for å redusere
produksjonen slik at slitasjen på bygningsmassen ble mindre.
Da foreldrene ti år senere døde og barna overtok gården,
var bygningene falleferdige. Eksperter ble innkalt. De kom og rystet på
hodet. Det ville koste 10 millioner å redde gården. Familiens
yngste, som hadde best greie på økonomi, sukket oppgitt og
sa: ”Om vi bare hadde kjørt full produksjon uten å
bry oss om skadene! Da ville vi hatt råd til å fikse gården.
Men etter ti år på halv maskin er vi nå rett og slett
konkurs.” Foreldrene hadde forsøkt å redde barnas arv.
Men i praksis hadde de ødelagt den.
Kilde: Bjørn Lomborg, The Skeptical Environmentalist (Cambridge 2001)
God business krever altså god planlegging. Interessant nok. Men historien har et mer generelt og alvorlig poeng. Det handler om hvordan vi skal forholde oss til de miljøproblemer vi nå er midt oppi. Ta for eksempel klimaendringer. Det er liten tvil om at dette skjer og at det trolig er forårsaket av mennesker. Men det er ingenting vi kan gjøre nå som helt vil stoppe den prosessen vi har satt i gang. Kyotoavtalen vil for eksempel bare utsette virkningene med omtrent seks år. På den annen side er prisen astronomisk for å iverksette tiltak i tråd med avtalen. For USA alene vil det koste like mye som det ville kostet å skaffe rent drikkevann til alle mennesker på jordkloden! Er det en for høy pris å betale for seks års utsettelse?
Spørsmålet er likevel ikke om USA, med eller uten Kyotoavtalen, vil skaffe drikkevann til de som trenger det. Tenk på familien Andersen. Kan det hende at vi, akkurat som de, bare utsetter det som uansett må komme? Og at prisen vi betaler for denne utsettelsen er at framtidens generasjoner ikke vil ha råd til å rette opp skader som uansett må komme? Det kan ikke være riktig å utsette problemet med global oppvarming, hvis vi dermed gjør våre etterkommere dårligere rustet til å løse problemet når det virkelig blir dramatisk.
Vi må med andre ord prøve å handle slik at vi ikke gjør situasjonen enda verre for kommende generasjoner. Det betyr at vi ikke bare må tenke på å hindre miljø-ødeleggelser. Vi må også tenke på hvilke ressurser kommende generasjoner vil ha til å hanskes med disse. Mange miljøaktivister er ute etter å begrense skadene på miljøet for enhver pris. Men dette kan være en like kortsiktig strategi som når herr og fru Andersen forsøker å redde gården ved å begrense skadene for enhver pris.
Argumentet virker fornuftig. Men det faller ikke i smak hos miljøaktivister. De er skeptiske av tre grunner. For det første fordi argumentet kan tolkes som en oppfordring til å skyve problemet foran seg. For det annet fordi argumentet tilbyr en ’løsning’ som kan oppfordre til økonomisk vekst. For det tredje fordi teknologiske løsninger som antas å kunne ’løse’ miljøproblemet engang i framtiden, tvert imot sees av dem som en årsak til de problemer vi nå strir med, ikke en mulig løsning på dem. Disse tre motargumentene kan forklare hvorfor herr og fru Andersen ikke lot seg overtale av det argumentet jeg har gjengitt. Men de er ikke tilstrekkelige til å vise at de ikke burde latt seg overtale.